Igjen og igjen

Tekst Anne Karin Jortveit, fra utstillingsfolder, Kunstplass [10].

Tauet har fulgt menneskene gjennom tusener av år. I vår tid, hvor fingrene løper uanstrengt over tastaturene, kan derimot det å forholde seg til et slikt urgammelt og basalt redskap være en utfordring. Så genial enkel i sin konstruksjon, så fylt av delvis glemt kunnskap om bruk, symbolkraft og fortellinger. Sidsel Palmstrøms arbeid med tauverk favner over fornemmelsen av at vi likevel vet, som om berøring og opplevelse avdekker avleiringer på tvers av tid og rom. I galleriet møter vi store mengder kraftige tau hendene bare lengter etter å ta på og holde rundt, mens selve manilafiberen fyller stedet med en særegen, rå lukt.

Men tauene hadde ikke kunnet finne sin form uten den gigantiske, gjennomhullete og sirkelrunde treplaten. Den er umiddelbart overveldende. Samtidig gjør den noe annet vesentlig med oss, den setter oss fysisk i bevegelse. Og med ett viser noe uventet seg. Idet vi ser den fra siden, når den kun er en stripe treverk, er det som om dette harde materialet får en ny identitet. Fra å være flate, ser vi at den kanskje først og fremst er membran. Som en organisk hinne sørger den for å materialisere den nødvendige, men skjøre overgangen Sidsel Palmstrøm er opptatt av, i spennet mellom å holde og å slippe. Sirkelen garanterer for at vi ikke behøver å stå overfor et valg mellom det ene eller det andre. Den så å si trekker til seg og åpner opp det dirrende mangfoldet i selve spennet. Den er et bokstavelig og imaginært vippepunkt mellom det indre og det ytre. Mellom foran og bak. Mellom til og fra. Mellom stillstand og noe uutgrunnelig annet.

Hold og slipp danner en sammensveiset rytme. Som tidevannet, som en gjenklang i vår egen pust og kroppsarbeid. De er byggesteiner i liv og tilværelse, fra det hverdagslig velkjente til det vi ennå ikke forstår eller har erfart. Hold og slipp er med oss, i oss og rundt oss. I relasjonene mennesker mellom, i de mest grunnleggende livsbetingelsene som forbinder oss og naturen. Og noen ganger er det brutalt nødvendig å dra så hardt til at det svir og blør i håndflatene for at styrken i musklene skal få løse seg ut i strømmen av noe varmt og levende. Igjen og igjen.

Anne Karin Jortveit