MONUMENT/ Et varslet mord

Tekst Astrid Andreassen. SOFT Magasin

Utstillingen Monument av Sidsel Palmstrøm (1967) som ble vist på Soft galleri i sommer består av ett verk. En skulptur lik en varde, laget av kasserte brukte klær, i hovedsak mørke, brune og svarte farger, sentralt plassert i rommet. Skulpturen er 240 cm høy og 210 cm bred og veier 900 kg. Til dette følger et lydspor av fuglesang som gir farge og valør til opplevelsen.

17. november 2011

"Size matters". Idet jeg entrer Soft galleri og møter Monument, tenker jeg et øyeblikk at det er for lite. Jeg ser for meg Walter De Maria og hans Earth Room i New York. Et øyeblikk ønsker jeg dette. At rommet er fylt, at opplevelsen omkranser meg, at lyd og klær bokstavelig lar meg drukne og fordype meg. Jeg ser på den varden som Monument er, og tenker hun har laget en varde for oss, over oss. Den varsler oss om det som skal komme.

Palmstrøm har tidligere arbeidet med tekstiler og gjenstander som bærere av historier og symboler. Verkene hennes har kretset rundt kjønnede erfaringer knyttet til språklige uttrykk, makt/avmakt, og hvordan dette blir reflektert i tingene vi omgir oss med.

I Monument møter vi oss selv. En del av oss blir synliggjort. Lik en gravstøtte over vårt forbruk møter vi berget av klær som vi har brukt, men ikke brukt opp, båret, men ikke slitt ut, beskyttet oss i, men ikke verdsatt mer enn at vi kaster det. Lik skall, eller rester fra et hamskifte ligger skinnet vårt igjen. Avlagt kanskje, til noen andre, slik at vi kan føle oss bedre og fortsette å kjøpe nye hammer, nye farger og erobre nye utsagn om hvem vi er. Ni hundre kilo er det vi kaster av klær i Norge i løpet av 3 minutter og 40 sekunder.

Virkemidlene er enkle, på grensen til klisjeer. Klær er tydelige. De er oss, og de er et velkjent skrekksymbol på bruk-og-kast-kulturen vi egentlig ikke vil vedkjenne oss. Vi er velkjent med avfallsproduksjonen i vår del av verden. Alle har et forhold til klær, fra den motvillige som nekter å skifte t-skjorte, til hun som skifter antrekk flere ganger om dagen. Dette kombinerer Palmstrøm med lyden av fuglesang. Også noe de fleste er vel kjent med, og som normalt gir positive assosiasjoner. Fuglekvitter er en vanlig illustrasjon for glede og gode følelser. Hvem har ikke sett filmklippet av lykkelige mennesker, mens fuglene kvitrer?

Og likevel, likevel er det foruroligende å komme inn. Denne støtten/ skulpturen plager meg, gjør meg trist. Fargene virker døde, mørke og introverte. Formen er lukket og selvomsluttende. Jeg leter etter åpninger, et fint tørkle, en rød sokk, en løftefull blomstret kjole? Men nei, som om det ikke er noe håp lenger, som om fargene har forlatt oss, og alt som finnes er dette endeløse berget i svart-hvitt avfall med brukbare tekstiler. Fuglene synger som besatt, og jeg tenker at de burde representere håpet, men gjør de det? Er de der for at jeg skal holde ut å konfronteres med dette livet vi avskaller, kjolen fra begravelsen, jakken jeg arvet fra Knut, buksene du aldri likte, genseren han ble så kjekk i. Klærne som vi pøser ut i mengder, minner vi kvitter oss med, historier vi vil gravlegge; "Nei, jeg likte aldri det skjørtet, jeg ble tjukk i den drakten og kåpen minner meg om tante Rut."

Fuglene burde kontrastere dette avfallet, men de minner meg om fugleprogrammer på tv. Og jeg tenker på det vi vet om fugler, hvordan de strever med å beskytte reiret, hunnen holder eggene varme, mens partneren parer seg med andre hunner. Og fuglen på reiret som parer seg med andre fugler mens partneren henter mat. De synger for territoriet, de synger for å varsle fare, de synger for å lokke til, og for å skremme bort. De synger for livet. Jeg tenker at de er som oss, og i stedet for at jeg tenker på lykken i solnedgangen og vakre filmer, tenker jeg over om det er verdt det - alt strevet.

Palmstrøm føyer seg inn i den lange tradisjonen av kunstnere som arbeider med klær i ulike former. Brukte tekstiler er et assosiativt materiale, det er tilgjengelig, det er lettfattelig. Michelangelo Pistolettos ikoniske Venus of the Rags springer gjennom erindringen. Fra endeløse tolkninger av 'kjolen', til Christian Boltanskis rom fyllt med klær og filler – som minner etter Holocaust. Jeg tenker særlig på hans Réserves fra 1989. Mer nærliggende er det å se på Derick Melander og hans skulpturer i store størrelser laget av stabler av brukt foldet tøy. Han fokuserer på farge og vårt spill av tøy, og henvisningene til levd liv. Skulpturene er kollektive portretter har han uttalt. Where do I stop, where do you begin er søyler av brukt tøy fra gulv til tak. I Into the Fold laget han en utendørs skulptur av 1640 kg brukt tøy utenfor Brooklyn Borough Hall, som er den mengden tekstil New Yorkere kaster i løpet av fem minutter.

Likevel er jeg overrasket over hvor nært Palmstrøm legger seg Boltanskis enestående installasjon fra Momentum i Paris i fjor. Hans Personnes som fyller det 13 500 m2 store Grand Palais, består av 50 tonn klær og følges av lyden av 15000 bankende hjerter.

Kanskje er dette et dilemma? Blir verket større eller mindre av å ligne? Og - spiller det en rolle?