Utdrag av åpningstale ved kunstkritiker Hildegunn Guddal Svensson

Hå gamle prestegard, 7. november 2009

Med utstillingen Forventning her på Hå gamle prestegard, er det andre gang Ingunn Bakke og Sidsel Palmstrøm stiller ut sammen. Selv om de viser separate verk, finnes slektskap, blant annet i deres felles holdning til begrepet tid. For dette er langsomhetens kunst. Tålmodighetens kunst. Omhyggelig nøyaktighetsarbeid som beveger kunstnerne inn i det meditativt beroligende. Inn i en sammenhengende rytme - i kontrast til et moderne hit-og-dit-liv, fullt av avbrudd og korte intervall. Her omformes sekunder, minutter og timer til løkker, tråder og søm på silke, bomull og lin. Det er tidkrevende, men som Leonardo da Vinci sa det; tiden strekker til for den som bruker den.

En annen felles tråd er den hvite. For både Ingunn og Sidsel toner ned paletten og forsøker å få oss til å finstille sansene – sirkle dem inn mot de hvite nyanser, mot den hvite renhet, stillhet og varhet. Men midt i dette lavmælte, univers høres kunstnernes personlige, insisterende og poetiske refleksjoner over fortid og samtid, følelser og erfaringer.

Det er inspirerende å se denne utstillingen, og jeg vet dere to er opptatt av det som skjer i møtene mellom med kunstverk og betrakter – så her kommer mine møter.

Sidsel Palmstrøm arbeider med objekt og tekstile skulpturer. Hun kombinerer eldre håndverksteknikker som broderi og hekling med bruksting. Slik gir hun liv til hverdagslivets ready-mades og lokker fram historier disse tekstilene skjuler.

Verket Forventning: Gamle kjøkkenhåndklær er rekkevis og stramt montert. På hvert av dem finner vi broderte ”monogram”, små ord - men store følelser, krevende relasjoner og sterke forventninger. Det oppstår et spill mellom form og innhold. Først de vakre teksturvariasjoner, så leder ordene deg videre – og du begynner å rekonstruere dine egne minner, skape dine egne assosiasjoner. Jeg opplever Forventning som et konseptuelt, eksistensielt og åpent verk der betrakteren får en stor betydning. Så gå å utforsk dette mellomrommet. Her er erkjennelser vi alle lagrer på. Og med Sigrid Undsets ord; Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.

Så er det herreskjortene da. En gang brukt – nå estetisert i montre av glass. Vasket, strøket, brettet, omhyggelig stablet og bundet sammen av hvite bånd med tekstene: Ømhet, taushet og lindring. Her skjuler det seg fortellinger om parforhold, om kjønnsrollemønster (rekk opp hånden dere kvinner som i dag bruker mange timer pr. uke på å stryke herreskjorter…). Men her er også kjærlighetens mange fasetter og utfordringer, gjemt. Skriv disse tekstilene inn i ditt liv. Se hvilke svar du får…

Rosefat, er et verk som iscenesetter rommet og går i sterk dialog med omgivelsene, både inne og ute. I vinduskarmen med havutsikt ligger et gammeldags rosefat, servise hos en gammel grandtante kanskje. Fatet er heklet inn i duken som igjen er montert som et slør utover gulvet. Kvinnene hjemme samles til kaffe og kaker, hekler, snakker, tier, titter ut, venter, kommer de ikke snart? Kan det ha skjedd noe? Havet gir og havet tar. Tittelen Kvinners venten fra Ingmar Bergmans film, slo meg da jeg så dette. Her opplever jeg drag av nostalgi og spor av kvinnenes sosiale posisjon - den gang. Hvor mye lengsel, lidelse, håp, bønn og ømhet ligger det ikke i kvinners hekletøy? Å hekle betød å bøte på, reparere, helbrede, berolige. Jeg tolker dette verket også som en hommage til kvinnenes lojalitet og barmhjertighet. Og for øvrig – det å være ventet, er vel en gave, og den er tidløs.

Verket Samtale. Velbekomme! Vær så god sitt ned, knytt følelsesmessige bånd. Sitt ansikt til ansikt. Her kreves åpenhet og tilstedeværelse. Her er alle likeverdige, like verdige. Samtalen fenger - og den fanger. For ikke alle samtaler er like lette. Det vet vi. Igjen skaper Sidsel en mørkere undertone, en ambivalens. Men når det blir for alvorlig, da kan humor virke forløsende, for:

Gudinnen Venus, som en gang steg opp av havet – hun er jo fortsatt ikke tørr!

Unnskyld – en annerledes tørkeholder. Ja, med humor kan man si svært mye alvorlig, ektefølt og inderlig… Vi har nok alle noe å be om tilgivelse for.

Så, ta i mot Ingunn og Sidsels kunst. Og helt til slutt: Den italienske filosofen Mario Perniola hevder at lengsel etter skjønnhet er en viktig bevegelse ved vår tid. Skjønnheten er overhistorisk og klassisk hevder han – og dét synes jeg også kommer til uttrykk i denne utstillingen. En hyllest til behovet for å forskjønne tilværelsen, men også til å forstå den, forbedre den og leve i den på godt og vondt. Utan skönhet lever människan icke en sekund, skrev dikteren Edith Södergran.

Gratulerer med dagen!

Hildegunn Guddal Svensson